Hurlumhei.

Hei hvor det går. Tjukken er foreløpig ikke den skarpeste kniven i skuffen, og har enda ikke lært seg å gå, prate og telle til ti. Men det kommer vel. Enn så lenge nøyer han seg med daglige ørsmå fremskritt, som selvfølgelig er veldig merkbare for den nærmeste familie.

1. Spise knekkebrød: Stor stas å få gomle litt på knekkis når mamma og pappa spiser middag. Spesielt når han får sitte i tripp trapp stolen, som morfar har vært så flink å pusse opp.





2. Dytte seg bakover: Siden han ikke ser hvor han skal, så havner han som regel med et bordbein, stolbein, eller noe annet spennende mellom beina. Og da er det stopp. Han er litt som Emma, og trives godt under spisebordet.





3. Stå på alle fire: Ser ut som om det er krabbing rett rundt hjørnet, men han har det foreløpig godt der han står. Gyngende frem og tilbake. Har enda ikke gjort forsøk på å sette seg opp, men det er egentlig like greit. Mamma er ikke spesielt gira på knall og fall, og følgende konsekvenser for den lille hemofilisten. Men det går vel bra det også.




4. Stå, stå, stå dagen lang: Han har ikke egentlig vært så veldig glad i å stå på beina, før de siste dagene. Nå er det noe av det gøyeste i verden. Og han har til og med begynt å dra seg opp med armene. Pappa mener han går om noen dager. Bare vent.




5. Veeeeeeeldig glad i mammaen sin: Her er alt som normalt!